Ny blogg

Hvis dere vil følge meg videre, har jeg skaffet meg ny blogg. Jeg skal prøve så godt jeg kan å holde det gående denne gangen.

http://turkistliv.blogg.no/

På tide med ny blogg.

Siden hele bloggen er flere år gammel, rotete, og av andre grunner laget jeg en ny, som er mer motiverende for meg å være aktiv på;

http://turquoisedream.blogg.no/

 

Farvel "psychomaster" (som utrolig nok var det beste jeg kom på som ikke var opptatt) og hallo til min turkise drøm.

Mine topp 10 filmer.




Bare fordi jeg har så fantastisk filmsmak at jeg alltid ender opp med å se de samme filmene om igjen og om igjen. Iallefall samme typer filmer. Jeg liker ikke komedier eller filmer som skal få meg til å le. Fordi i min verden skal det meste være seriøst. Ja, jeg er sånn passe kjedelig.

10. Sweeney Todd

Johnny Depp, Tim Burton og god musikk, trenger jeg å si noe mer? Jeg vil ikke gifte meg med Johnny Depp, men jeg kunne godt ha giftet meg med noen av rollene han spiller. Jeg har en ting for seriemorder-menn som egentlig kan drepe deg når som helst.

9. The Butterfly Effect:

En veldig fin film om at man kanskje ikke alltid burde tenke på endre ting fra fortiden, selv om man vil det. Kunne man tatt konsekvensen av det?

8. Harold and maude:

Det finnes bare en kjærlighetsfilm for meg der ute, og det er denne. De møtes på en begravelse til noen ingen av dem kjenner, og er sære til de grader. Jeg liker den!

7. Funny games:

Haha, hva skal jeg si? Bare se traileren, du skjønner hva jeg mener. Noen av de søteste morderene jeg har møtt på i filmer.

6. Waking life:

Jeg elsker denne! Den er så dyp og helt fantastisk! Har du hatt en Lucid Dream noen gang, kan det hende du kjenner deg igjen.

5. Vanilla Sky:

Enda mer litt drømme-relatert. Fantastisk denne og, selv om den amerikanske ikke er originalen. Jeg prøvde å se på originalen, men jeg hater å se på filmer på språk jeg ikke forstår.

4. Saw:

De fleste som vet hvem jeg er, vet hvem at jeg har en kjæelighet til denne filmen. En av de mest sammensatte seriemorderene. Hallo, se for deg skrullingen som skrev disse filmene da! Jeg elsker når filmer faktisk får deg til å tenke.

3. Donnie Darko

Denne er bare helt. Et mesterverk.

2. A Beautiful Mind:

Ikke så mye å si om denne heller, fantastisk! Traileren suger, da.

1. Secret Window:

Jeg elsker Stephen King og filmer som er slik som dette, så dette var en perfekt kombinasjon med Johnny Depp i hovedrollen. Når jeg ser denne filmen får jeg en sånn følelsese av "wow" i meg hver eneste gang, jeg blir helt forbløffet over hvor godt sammensatt historien er.

Hva vil du bli når du blir stor?

Anne: Når det gjelder jobb er jeg litt todelt. Jeg har den rasjonelle siden av meg som sier; "Anne, du må studere 5 års sosiologi, og få det trygt og godt og få mye penger slik at du ikke har noe å bekymre deg over", men jeg har også den andre idealistiske siden som sier; "Anne! Dra til Oslo Niss, og studer spesialeffektsminke, og da kan du jobbe på bbc og drikke jævlig mye te!"

Jeg: Når det gjelder jobb og slikt, har jeg bare en side, vet du hva den sier?

Anne: Nei, hva da?

Jeg:  *synge*

Ta livet som det faller seg,
ja, ta det som det faller seg.
Gi blaffen i bekymringer og strev!
For alt du trenger finner du
i skog-naturen's pølsebu'
så ta det som det faller seg og le!


Drap - romantisk?

Etter å ha hatt en diskusjon på facebook, har jeg komt frem til at det meste romantiske man kan gjøre for et annet menneske er å drepe noen. Altså, nå støtter jeg ikke mord, jeg sier ikke at det er ok å gå rundt å drepe folk, men med mindre man er en iskald seriemorder, må det jo være intense følelser inne i bildet som fører til drapet.

Liksom, man bryter ned en barriere, det "verste" man kan gjøre, i bunn og grunn av kjærlighet til et annet menneske. Understreker ikke det følelsene? Det er jo mye mer romantisk å gjøre det aller verste man kan gjøre ifølge etikk, en det beste. Man setter hele livet sitt i fare.

Men nei, jeg synes ikke det er ok å drepe folk. Men jeg synes det er ganske romantisk.

Haha, jeg innså akkurat at min ide om hva som er romantisk mest sansynlig er helt på trynet

Unik

Alle føler seg alene noen ganger,
det er ikke bare deg.
Hver celle du har skaper sanger,
og til sammen skaper de deg.
Det å bli elsket og å elske andre,
er den beste gaven man kan få.
Det å gi kan lett forandre,
hjertet til de som føler seg små.
Ingen andre i hele verden
kan skape og gjøre det samme som deg.
Du kan lage din egen drømmeverden,
du bør velge å gå din egen vei.
Det finnes så mange som vil tvile
og si at det ikke vil gå din vei.
Det du må gjøre er å snu deg og smile,
er du positiv får du bevist de tok feil.
Din sjel er yndig,
din drøm vil bli sett,
du er ikke syndig,
du er en bukett.
Noen av dine ønsker vil føle svik,
men uansett hva som hender ;
din ånd er unik.

Debora på barnas lekeland!

Debora var på barnas lekeland og lekte med tantebarnet mitt Mary-Emilie. Eller hun lekte med meg og da, greit å ha en unnskyldning til å leke seg og oppføre seg som en idiot. Jeg drakk iskaffe og slikt også da, iskaffe er veldig godt.

 

 

Her er forresten Debora som sklir ned ei sklie. Si ifra om du ikke greier å se videoen, for den er nemlig satt opp som privat og jeg har ingen anelse om det går an å sette inn filmen slik at dere kan se den.

Tjohei!

Jeg føler meg faktisk bedre nå en jeg har gjort på lenge. Og det vil jeg da si er veldig bra. De siste dagene var logisk nok ganske tunge, men nå ser jeg at alt går bedre og at det er et stort lys der fremme. Jeg føler at jeg endelig går riktig vei i livet. Vanskelig å forklare, men jeg føler liksom noe er riktig, jeg går ikke bakover lengre, men fremover.

Igår hadde jeg bedt Anne og Ivan på filmkveld, og flaut nok greide jeg ikke å koble til noesomhelst til å se film på retro-tven nede. De sier at tv-en nede ikke er retro bare fordi det er en flatskjerm, men hallo, den har ikke hdmi. Se derfor måtte vi se den på pc-en min fremfor oss. Mye mer koslig, på en måte da. Dessuten hadde jeg youghurtis med browniessmak så alle ble glade uansett.

Bare fordi det må være et av de flotteste bildene tatt noen gang, og at et blogginnlegg uten bilder er kjedelig.

Iallefall, når Ivan dro spiste jeg og Anne posespagetti. Det er ikke så mye vits å spise med Ivan med mindre man er veldig glad i vårruller og... Hva annet er det han spiser egentlig? Samma det, du tar poenget. Anne overnattet og vi så på en og en halv film til før vi sovnet. Og nå har Debora komt hjem for noen timer siden og vi to har koset oss kjempemasse, nå ligger hun i sengen sin og snorker. Så jeg tenker at jeg skal pakke ut noen klær, før jeg lager middag til mamsen kommer hjem. Og ja, imorgen skal vi til barnas lekeland. Jeg får ta bilder, og legge ut hvis jeg gidder.

Også må jeg sjekke om jeg har noe fint dilldall jeg kan sende i posten til Astrid.

Studiofotografering - Dollface

Jeg vil begynne dette innlegget med å reklamere for den flinkeste fotografen i hele universet, som er Frida Kristine Berg. Hun jobber som lærling hos Fotograf Kristiansen, og er allerede veldig dyktig. Dessuten er hun tanteungen min, men det er kanskje litt urelevant. Frida har ikke noen facebook side jeg kan reklamere for, men er på en side som heter redbubble, http://www.redbubble.com/people/fridakristiine. Men iallefall, studioet har en facebook side dere kan like her; https://www.facebook.com/pages/Fotograf-Kristiansen/132726250114648?fref=ts, og en nettside her; http://www.foto-kristiansen.no.

Som jeg sa var jeg på photoshoot med Frida igår og fikk tatt noen helt rå bilder! Det som ikke var så rått var å stå i timesvis og få ut alle flokene i hårene etterpå, but hey, it's worth it!




Debora ser på fisker, og en hemmelig beskjed til du vet hvem du er.

Igår var jeg med photoshoot med kjære Frida. Ivan var også der, men mest bare for gøy. Jeg, Anne og Ivan skulle egentlig ta bryllupsbiler, men det får bli en annen gang. Bildene legger jeg ut senere, siden de skal bli redigert og slikt først. Og Frida hadde vært så flink å tupere håret mitt at det etterpå så ut som stålull når jeg utrolig nok fikk det til å stå rett ned. Forresten var Debora på atlanterhavsparken og så på fisker på Søndagen som var. 

Også ville jeg si til en venn av en venn av meg, som jeg ikke nevner navn på, fordi jeg ikke vil bli anklaget for å prøve å sette noen i dårlig lys, for det har jeg ikke lyst til heller. Bare få frem budskapet mitt klart nok. Er det slik at du slo henne fordi hun var tydeligvis var lat og ikke ryddet? Er det unnskyldning nok for å slå? Hører du hvor dumt det høres ut? At du slo henne fordi hun bare satt der og gjorde ingenting? Det finnes ingen unnskyldning for å ty til vold, og når man har gjort noe slikt blir man alltid den store stygge ulven, for man trår over en farlig grense. Det finnes INGEN unnskyldning. INGEN. Hvis hun hadde vært utro (noe hun ikke var), hadde du heller ikke hatt noen grunn til å slå. MAN SLÅR IKKE ANDRE MENNESKER. UANSETT. Forstår du det, nå? Jeg kan innrømme det, hun er ikke perfekt. Hun kan være ganske lat, krevende og bortskjemt. Hun har sine problemer. Og du forværret dem. Er det vanskelig å forstå? Man slår ikke andre mennesker, og jeg synes du skylder henne en veldig stor unnskyldning.

Bare fordi jeg ser jævlig bra ut på det bildet. Ja, også en ting til. Når du sier at du føler at du ikke har vært sosial på lenge, så kan du jo skaffe deg  noen venner, og inngå kompromiss. Jeg har ikke sett henne ute på lenge, heller. Så, hvis du hadde latt henne gjøre noe hun virkelig brente for, ga henne tid til sine hobbyer, kanskje du hadde fått tid til dine også? Vel, jeg skjønner det at du er i en situasjon hvor du prøver å finne på noe som var galt med henne også, og ja, hun er ikke perfekt. Men du må stå for dine handlinger, se sannheten i øynene og innse hva du har gjort.

Se for deg at du er et helt annet menneske for et øyeblikk. At du er en annen mann. Og du hører deres historie fra noen du kjenner, i avisen, eller på nyhetene eller whatsoever. Hva hadde du tenkt? At han ikke var et rettferdig menneske som brukte vold på den måten, eller at hun fortjente det fordi hun var så krevende og lat som du påstår? Kan du svare ærlig på det? Kan du si meg hvordan situasjonen ser ut utenifra? Og, JA, hun har gjort feil hun også, men du slår ikke folk uansett. UANSETT. Hvor mange ganger må man si det?


Bare fordi Debora er verdens søteste. Og ja, jeg lagde dette innlegget for å skrive en halveis anonym beskjed til noen jeg egentlig ikke kjenner så godt. Jeg kunne alltids brukt facebook, men av en eller annen merkelig grunn føler jeg at jeg blir mye mer hørt hvis jeg skriver det her, og at det er enklere for meg å få budskapet frem. Ingen anelse hvorfor. Ganske sikker på at jeg fikk frem poenget, iallefall.







 

 

 

Uten navn.

Det har begynt å gå opp for meg at du ikke eksisterer.

Du har aldri vært, ikke slik som jeg så deg

du var bare en skygge som jeg kjente i mitt eget hode.

Jeg kjente en annen en du var.

 

Alt er tomt nå, og jeg er ikke den samme.

Jeg har ingen og vil bare løpe,

men jeg har ingen steder å dra.

Redd, jeg er redd.

 

Hvor skal jeg gå nå?

Veien går ikke fremover lenger.

Er smerten min til ingen nytte?

Verden føles tom, jeg ser ingen farger.

Alt er bare svart og hvitt.

 

Jeg var en fri sjel,

kanskje ikke lykkelig,

men jeg hadde håp og drømmer,

og jeg var fri.

 

Det føles ut som det er borte nå, 

tok du det med deg?

Hvorfor er verden så svart?

 

Jeg skulle ønske alt hadde endt på en annen måte.

At du bare kunne gi meg den gleden jeg ønsker,

at du bare elsket meg uten grenser.

Men jeg fortjener vel ikke den gleden,

og iallefall ikke å bli elsket på den måten.

 

Jeg er redd.

Redd for å være alene,

redd for å ikke bli hørt,

redd for at jeg skal få enda mer smerte,

og jeg skulle ønske bare noen _så_,

og kanskje aller mest deg.

 

Jeg forstår det ikke,

du er jo alltid så snill når du ikke slår.

 

Men hvor skal jeg løpe nå?

Jeg har ingen steder å dra,

jeg har bare mitt eget tomme, svarte hjerte.

Jeg er svimmel og kvalm,

alt er tungt.

Hjertet mitt er en stein.

 

Noen ganger ser jeg for meg

at du setter deg ned og trygler meg om å bli.

Selv om jeg ser at jeg hadde skadet meg selv enda mer

hadde det gitt meg verdens største glede å bare ha sett

at du ville ha meg der.

Men hvem ønsker vel meg?

Jeg fortjente det, gjorde jeg ikke?

Jeg provoserte deg, jeg ba deg om å skade meg?

 

Marerittene blir jeg aldri kvitt.

Jeg kommer meg aldri vekk uansett hvor mye jeg prøver.

Hodet mitt greier ikke å huske noe.

Nærmest som en overlevelsesmekanisme.

 

Hvorfor så du aldri,

smerten min?

Hvorfor,

ga du meg vonde ord

istedet for en klem?

 

Hva var så vanskelig med å holde rundt meg

og si at alt kom til å gå bra.

 

Hvorfor, fortalte du meg heller istedet

at alle mine værste drømmer om meg selv var sant?

 

Jeg gir meg selv skylden.

Og det er egentlig det vondeste.

For jeg, jeg er jo så vanskelig, så slem.

Jeg fortjente det.

 

Og når jeg gråter, er det jo ikke for å vise sorg,

det er den mest ufølsomme formen for kontroll.

Er det ikke?

Når du så meg ligge på bakken,

virkelig på bakken, og alt som kom ut av meg

var tårer og lyse pip.

Og jeg ristet fordi jeg ikke greide

å få ut all smerten inne i meg.

Ville jeg jo bare vinne,

ville jeg ikke?

 

For er det ikke det det handler om?

Å vinne?

Har du vunnet nå?

Når jeg gikk, vant du?

Vant du når jeg hadde mer smerte i meg en jeg kunne beskrive?

Vant du nå jeg lå nede i grusen?

 

Så mange spørsmål - så få svar.

Jeg har alltid sett at det er noe godt i alle

også i deg.

Jeg tror ikke du er et vondt menneske.

Men hvorfor ser du ikke det gode i meg?

Hvorfor tror du jeg vil deg vondt?

Hvorfor må du forsvare deg for noen

som ikke vil skade deg?

Hjertet mitt brister.

 

Alt er svart,

natten er lang.

Steinen i hjertet sitter her enda,

hardere en noen gang før.

Og jeg forstår det bare ikke,

for du er jo alltid så snill når du ikke slår.

Studiofotografering - hjelp meg å velge profilbilde.

Jeg vil begynne dette innlegget med å reklamere for den flinkeste fotografen i hele universet, som er Frida Kristine Berg. Hun jobber som lærling hos Fotograf Kristiansen, og er allerede veldig dyktig. Dessuten er hun tanteungen min, men det er kanskje litt urelevant. Frida har ikke noen facebook side jeg kan reklamere for, men er på en side som heter redbubble, http://www.redbubble.com/people/fridakristiine. Men iallefall, studioet har en facebook side dere kan like her; https://www.facebook.com/pages/Fotograf-Kristiansen/132726250114648?fref=ts, og en nettside her; http://www.foto-kristiansen.no.

Frida har veldig lyst til å bli fashion-fotograf, derfor ville hun ta bilde av meg siden hun mener jeg er høy og tynn. Jeg kan vel ikke akkurat si at jeg ikke er det med en høyde på 175. Men nok om det, jeg fikk iallefall tatt noen veldig gode bilder, og jeg vil ha nytt profilbilde på facebook (selv om jeg endret det allerede på Torsdag). Så derfor kan dere hjelpe meg å velge.

Nummer 1:

Jeg likte dette.

Nummer 2:

Jeg likte dette også, det så veldig stemningsfyllt ut. Men jeg er usikker på det siden ansiktet ikke vises.

Nummer 3:

Dette var også fint, men jeg skulle ikke bøyd ansiktet mitt fullt så mye bak.

Nummer 4:

Dette likte jeg veldig godt, men synes armene mine så litt tykke ut her. Ikke spørr.

Nummer 5:

Dette var også fint, men kanskje ikke like fint som det første jeg la ut.

Nummer 6:

Her er ansiktet mitt, dette likte jeg også.

Nummer 7:

Og til slutt dette, så det er et vanskelig valg. Hvilket synes du var finest?

Min motpol

Du er så ulik meg,

som en motsetning.

Vi er som to forskjellige poler,

men kanskje det er akkurat det jeg trenger?

 

For du, du kan lære meg mye mer,

en de som er så like meg.

Du kan fortelle meg hva jeg ikke ser,

vise meg hva jeg ikke hører.

Det er nok en grunn til at vi valgte å være så nære hverandre,

for at vi begge skal lære å se verden med to helt forskjellige øyne.

At vi kan se alt fra begges perspektiv,

og å huske at selv om vi er veldig ulike,

er vi begge like følelsesmessig.

 

For selv om vi aldri kan få den nærheten,

den nærheten man får av noen som ligner man veldig,

får vi noe enda mer viktig;

Ikke ett par øyne som ser mot verden og som jobber sammen,

men to.

 

 

Hei Anne Bjøkne Blomvik, skjønte du at jeg skrev det til deg? :)

Beklager hvis det ikke ble det beste jeg kunne ha skrevet, men jeg har en slik rar bortevekk følelse akkurat nå, så jeg skrev faktisk helt av meg selv uten å tenke. Men kanskje det bare gjorde det enda bedre og at det ble enda mer fra hjertet? 

Debora sovnet i stolen sin når hun så på barnetv.

Debora satt i stolen sin etter å ha fått litt å spise slik at hun kunne se på drømmehagen. Hun satt lenge og ledde for seg selv og sprellet med beina.

Plutselig satt hun så stille, så jeg måtte nesten gå og sjekke hvorfor hun plutselig ikke sprellet lengre, og jeg fikk fort svaret. Hun hadde visst sovnet.

Prøvde å bære henne inn i senga si, men da våknet hun bare igjen. Så nå står hun i lekegrinden sin og leker og ser på barnetv derifra istedet.

Debora spiser tomatsuppe.

Nå sitter Debora og spiser tomatsuppe, og jeg er ganske sikker på at det er godkjent. Hun spiste jo egentlig lapskaus tidligere idag, men hun ble så skuffa av å bare sitte å se på oss spise at hun fikk smake litt hun også. 

Nå har hun jo også fått av seg kjolen og komt i en fin kiss-body slik at hun ikke svetter ihjel inatt. Også fikk vi jo besøk av tante May og Frida for en liten stund siden, og lille voffen Nemi også. Debora blir sååå glad når Nemi kommer på besøk, så kan de tulle rundt på gulvet.

Her satt hun og så på fantorangen imens Ole blåste på henne med enden på en støvsuger. Det var tydeligvis veldig morsomt.

Også fikk hun smake på den også.

Mmm, tomatsuppe. Og ja, jeg spiste middag imens jeg satt foran pc-en. Men jeg satt foran tv-en også da, hvis det gjør saken bedre.

...Jeg tror ikke jeg er den eneste som liker tomatsuppe.

Debora på trilletur!

Jeg og Debora var på en liten morgentur idag. Så jeg har tatt en del bilder av det.


Også fikk hun en enda bedre frokost idag en igår egentlig, ble hjemmelaget havregrøt idag også. Men denne dagen tok jeg en del bær og banan oppi (sånn smoothiemix pakke), og blandet ut med kirsebæryoghurt og biola. Hvis ikke det er godt, da vet ikke jeg.

Nå sover hun lur (sovna på  trilleturen), så utnytter sjansen jeg har til å skrive et lite innlegg. Senere kommer May bort også (søsteren min), noe som alltids er koselig.

Alt babyer liker å leke med. Men over til poenget som var trilleturen til Debora som jeg skal legge ut noen bilder av.

Vi trillet vel i ca. en time. Jeg har ikke trillet denne veien så langt før, så det var kjekt å se hvordan det var lenger ute. Når jeg går på tur går jeg som oftest med Måna på sulesund, og det er delevis vanskelig å ha både hund og vogn med seg, så det blir ikke så mye trilling på henne. Men noen ganger tar mamma og pappa med seg både Måna og henne, og det synes hun er kjempekjekt!

Hun så ganske fornøyd ut i vogna si.

Jeg fant meg noen skogsveier å gå på også, Debora liker å trille på grus :)

Også sovnet vi :)


Liker du å gå på tur?

Djevel-Debora kjører bil på butikken.

Idag skulle vi som jeg sa en tur til Grytastranda til Julie på bursdagen hennes. Hun er sikkelig søt. Vi kjøpte en Hello-kitty ball til henne i gave, Debora likte den iallefall. Men babyer flest liker baller, og jeg hadde litt for dårlig kreativitet akkurat der og da til å finne på noe bedre.

Pappa prøver å få Debora-djevel til å se mot kamera. Hun var søt i djevelhorn :)

Debora hadde det ganske gøy idag, og lekte veldig mye. Hun likte også brennsnut, og fikk en del kake siden vi var i selskap. Nå har vi akkurat komt hjem og hun spiser kveldsmaten sin som er yoghurt blandet med havregryn, og hun ser ganske fornøyd og utslitt ut.

Der var fin himmel også.

 

Debora ble så utslitt at hun sovna på sofaen der også. Det er bare små barn som slipper unna med å sove overalt. Skulle ønske jeg var så liten noenganger, jeg kunne bare lagt meg til å sove på moa hvis jeg var litt trøtt uten at noen hadde trodd at jeg var uteligger.

Hun er bare så nydelig! Og etter at vi var ferdig på selskapet dro vi innom butikken for å kjøpe melk. Da fikk Debora kjøre bil, og det tror jeg hun koste seg med. Nå har jeg komt hjem igjen fra foreldrene mine, og jeg gleder meg sånn til påsken da vi skal til Spania sammen. De har kjøpt seg hus der. Det blir Deboras aller første flytur!

Og når jeg kom hjem prøvde jeg å ta bilde av meg selv i speilet, siden jeg vil ha nytt profilbilde på facebook. Men det ble bare blurry.

Jeg liker det faktum at jeg har på et underskjørt på denne kjolen slik at jeg plutselig får hofter. Optiske illusjoner er en fin ting. Men iallefall, jeg fikk Ole til å ta et bilde av meg selv istedet, men da så jeg bare spaca og veldig trist ut.

Eller så jeg kanskje litt mer redd ut? Haha, uansett. Det ansiktsuttrykket der er ganske priceless spørr du meg. Ikke noe nytt profilbilde på facebook idag heller. Utrolig hvor vanskelig det skal være å ta et bilde man faktisk er fornøyd med.

Så lyst på denne kjolen!

Jeg var innom midnatt.no og har blitt totalt forelsket i en kjole jeg fant der. Så lyst på den!

H & R London Satin 50-talls kjole Grønn

http://www.midnatt.no/products/hr-london-satin-50-talls-kjole-grnn

Så fin! Likte du kjolen?

Tiger som går, og tiger sin frokost.

Vi har vært oppe en stund nå, og hun er tiger idag. Vi skal å ett-års selskap senere i dag til søte Julie. Før vi drar dit må jeg jo nesten tranfsformere tigeren til en turkis kjole-baby. Hun er iallefall søt i tigerdressen, det er ganske sikkert. Hun har en leopard-dress også, noe alle babyer egentlig burde ha siden de er så søte i slikt.

Jeg vet ikke om jeg får til videoen for dere siden den er satt opp som privat. Si ifra hvis dere ikke ser den.

Her var frokosten til tigeren, havregrøt med kirsebæryoghurt. Jeg tror hun likte det. Debora bruker nesten ikke ferdiggrøtpakker, synes det er mye bedre å lage fra grunnen av. Både sunnere, billigere og bedre. Nam, sier Debora.

Kjøretime og knerten tatovering.

Jeg var forresten på kjøretime idag, det gikk utrolig nok bra. Jeg kræsjet ialllefall ikke, og kjørte heller ikke over noen. Eneste jeg gjorde var at jeg kjørte som ei sneile slik at alle som var bak meg kjørte forbi meg. Jeg synes det er skummelt å kjøre, egentlig. Særlig med en kjørelærer, jeg blir så fryktelig nervøs. Når jeg er såpass nervøs nå kommer jeg sikkert til å knekke sammen under oppkjøringen.

Får sikkert nervøst sammenbrudd og går rett inn i en stolpe.

Men det blir vel en stund til enda, siden jeg har nesten litt for mye å lære. Men det går vel kanskje greit etter 4 oppkjøringer hvis jeg får samme sensoren så jeg slipper å få panikk helt på nytt igjen.

Og ja, jeg tok tatovering av Knerten på håndleddet mitt idag. Den fulgte med en Knerten potetgullpose og det var ganske smertefritt. Det var nesten litt søtt også. Pappa som kjøpte til Debora, altså minichipsen som det står på posen. Hun spiser jo såpass bra at det går greit å gi henne pittelitt synes nå jeg. Men jeg vil ikke fore henne opp med junkfood og brus, jeg synes det blir egoistisk å gi dårlige vaner til sine egne barn, ofte fordi man har dem selv. 


Kjempekult, sant?

Jeg har virkelig ikke noe bedre å bruke tiden min på, i tilfelle noen lurte.

Passbilde av Debora

Jeg og Debora skal reise til Spania i påsken, så derfor må hun ha pass. Og passbilde.

Var hun søt, eller?

Koffein og kommentarer

Bare for å svare på innlegget til Ivan (http://thewonderfulsoupship.blogg.no/1358375965_koffein.html), som ikke har et veldig godt forhold til koffein som man kan se. Jeg derimot, jeg elsker koffein. Koffein er min sanne kjærlighet, min sanne glede, og min sanne tvillingsjel (sorry Ivan). Jeg kan ikke gå en dag uten koffein uten å bli skjelven og få hodepine. Jeg kan gå flere dager uten mye rart. Jeg greier å gå et par dager uten søvn uten å krepere, og greier meg noen dager uten mat, men uten koffein? Åneida, det er ikke mulig. Litt merkelig at jeg greide å holde meg unna den store kjærligheten min når jeg gikk gravid. Men da syntes jeg bare energidrikk og kaffe var ekkelt.

Jeg elsker koffein! Og de over her er favorittene mine. Energidrikk og iskaffe fra Dolce Gusto. Jeg kunne levd bare på dette. Og det er ikke noe jeg bare sier. Jeg kan klare meg fint bare på iskaffe og energidrikk (sålenge jeg hadde hatt vann i tillegg, hvis ikke hadde jeg blitt dehydrert.)

Ja, også var det en ting til bortsett fra å beskrive min uendelige kjærlighet for koffein. Og det er at jeg ser på lesertallene at det er ganske mange som leser bloggen min, men bare en liten brøkdel som kommenterer? Jeg synes dere kan legge igjen en kommentar i tillegg slik at jeg også har noe å lese, og kanskje si noe om hva dere vil høre om slik at jeg slipper å skrive om koffein.

Men nå skal jeg så på dokumentar om Ted Bundy. Hysj.

Dressen til Debora, hårfarge, og tilfeldige bilder.

Jeg sa igår at jeg skulle vise frem dressen jeg kjøpte til Debora som hun skal bruke neste år, og at jeg sikkert hadde glemt å vise frem den nye hårfargen min. Så, jeg begynner med å legge ut bilde av dressen jeg kjøpte til Debora i den perfekte fargen, turkis. Det var egentlig ganske passende at det bare var for små igjen i rosa, siden turkis egentlig er mye finere, synes nå jeg. Det vet sikkert de fleste uansett pga. min tidligere hårfarge. Men uansett, jeg skal komme til poenget.

Kjøpte den på barnas hus og er av merket Reflex. Finfin.

Også måtte hun bare ha disse sokkene også. Hallo, alle unger trenger lilla Hello Kitty sokker? Når man tenker over at prisen per sokkepar er 30 kroner er det egentlig litt mye i forhold til tøy man kjøper. Men det bryr meg fint lite, Debora bare må ha Hello Kitty sokker.

Også må hun ha noen skikkelige votter slik at hun ikke fryser på hendene.

Her var vi på Moatur. Den jakken er så fin på henne. Jeg har faktisk en nesten identisk jakke (bare i større størrelse, logisk nok), og det er skikkelig søtt når vi matcher.

To gode venner :)

Hun elsker å rive ting ut av skuffene. Selvfølgelig er skuffene omøblert slik at hun ikke får tak i ting som kan skade henne, hvis noen lurer. Og, ja, hun har bare fine klær hvis noen har lagt merke til det også. Og jeg vet at hun mangler en sokk, hun rev den av seg for et par minutter siden.

Jeg glemte helt av det med hårfargen nå fordi jeg ble litt hekta av å legge ut søte bilder av Debora.

Jeg finner ikke laderen til speilreflekskameraet mitt, så det ble et ganske dårlig mobilbilde. Jeg elsker hårfargen min iallefall, den heter "dyp rød". Hver gang jeg farger er jeg ganske nøyen på at det skal være DYP rød, jeg skal ikke ha MØRK rød, men DYP. Helt ærlig ser jeg ikke store forskjellen, dyp høres bare mye finere ut.

Også får dere et par vakre speilbilder av meg selv som jeg tok igår, bare fordi jeg synes jeg så ganske OK ut med denne kjolen. Men jeg likte ikke armene mine i disse bildene. Men nok perfeksjonisme.


Så, ja. Da har jeg egentlig hverken mer å si eller vise bilder av, Tror jeg skal lage litt havregrøt til Debora nå, hvis hun ikke er for opptatt med å springe rundt på gulvet, peke på ting og rope "SE!". Søte babyen <3

Tetthet i nesen, vampyrisme, og kalorier i en pølse med brød?

Jeg føler meg mye bedre nå. Bortsett fra at nesa mi er helt tett og jeg ikke greier å puste skikkelig. Nå er jeg på besøk hos foreldrene mine, siden pappa reiser på søndag og ville se Debora før han dro. Hun ligger nå og sover ved siden av meg i senga. Bortskjemt? Neida. Datamaskinen spiller av en eller annen merkelig grunn fortsatt bereoligende barnemusikk som jeg satt på for å få henne til å sove, hun ser ganske flott ut der hun ligger. Åh, ja, hun har lært seg å gå nå også, det er en stund siden, men jeg har ikke akkurat tatt meg tid til å dele det med folk.

På fredagen som var, dro jeg, Frida og Ivan på fotoshoot i byen. Det var noen folk fra Sverige som var der. Det var Frida som hadde veldig lyst dit, siden hun er lærling innenfor fotografi og hun ville snakke med fotografene. Jeg dro dit mest bare for å bli sminket, hvis jeg skal være ærlig. Nå skal jeg begynne å sminke meg på samme måte som stylisten jeg fikk, siden hun var utdannet og faktisk visste hva hun drev med så det ganske bra ut. Og ja, jeg har funnet ut at jeg er _VAMPYR_. Det er helt sant. Når fotografen skulle ta bilde av meg når jeg lente meg på et speil, forsvant jeg. De slet virkelig med å få meg i fokus fordi jeg er så bleik, konturene mine forsvant som om jeg var et flatt papirark. Jeg og Ivan tok også noen slike verdenskjente septumbilder. Hvis du ikke vet hva jeg mener er det slik at vi fester okseringene våres fast i hverandre. Eller, jeg har aldri hørt om noen gjøre det før egentlig. Det var egentlig ganske kleint å bare stå der, og jeg hadde ganske angst for at han plutselig skulle dra til (til tross for at det ikke hadde vært bare meg som hadde fått vondt). Alle bildene ble egentlig ganske fine, men jeg og Frida kjøpte ingen. Hun var der for å snakke med fotografer, og jeg var der for å bli sminket, så. Gøy var det uansett. Og hvis de ringer deg opp, har jeg faktisk så få venner at jeg måtte skrive akkurat deg på listen, jeg beklager.

Jeg vet hun er søt.

Siden vi sparte oss 2900 kr på å ikke kjøpe bildene kjøpte vi oss pølse etterpå. Jeg må innrømme at jeg var ganske skeptisk til den, det et er tross alt 526 kalorier i en pølse med brød hvis man tar både ketchup og sennep på den. Nå skal jeg ikke freake helt ut over dette heller, men jeg synes det er veldig mye i forhold til metthetsverdien i en pølse. Hvis man har pølser til middag og spiser 4 med brød, har man oversteget det anbefalte dagsinntaket allerede. Ok, det var ikke meningen å snakke om hvor mye kalorier det er i en pølse. Men jeg foretrekker uansett grønnsaker og riskaker. Nam.

Jeg kjøpte mye fint til Debora idag. Det gjør jeg forsåvidt hele tiden. Jeg tror faktisk jeg kunne fyllt opp hele badekaret med klær, slik at hun kunne "badet i klær". Var innom Barnas hus og kjøpte en finfin Reflex-dress som passer henne til neste år. Jeg kan jo ta bilde av den imorgen. Den er turkis også, yndligsfargen min! Ja, jeg har vel også glemt å legge ut bilde av hårfargen min, jeg er jo ikke blå lenger, men mørkerød. Beklager for at alt går i surr og jeg endrer tema annenhver setning, jeg bare er slik noen ganger.

<3

Forskjellen mellom sorg og depresjon.

OBS; Her mener jeg ikke folk som faktisk er deprimerte. Jeg prøver å spre budskapet om hva det egentlig vil si å være deprimert siden det ser ut som folk flest ikke har så mye peiling. Jeg prøver heller ikke å disse de som deler på facebook at de er deprimerte, da jeg synes det er fullt aksepktabelt og at de bare søker støtte. Heller ikke for å kjefte på de som sier at de er "deppa" når de er lei seg, men mer for å gi dem en innsikt på at de ikke er deppa, men at de føler en sorg eller skuffelse.

Jeg har lagt merke til at mange sier de er deprimerte når de egentlig bare er lei seg. Å være "deppa" har blitt et dagligdags uttrykk for det å være nedfor. Men det er mange andre faktorer som innegår i en depresjon, og det er noe helt annet en å  være nedfor. Når jeg f.eks sier at jeg helst ikke vil gjøre noe, for hvis et ikke går slik som jeg håper, kan jeg bli voldsomt deprimert, får jeg ofte til svar at "det ville hvem som helst blitt". Men faktum er at "hvem som helst" blir ikke deprimert, de blir lei seg. Akkurat nå er ca. 15% av Norges befolkning deprimerte, og det er faktisk ikke mer en 25% som får en depressiv fase iløpet av livet (ifølge psykologen min, tipper det er en troverdig kilde. Jeg tippet 50%, så jeg ble egentlig ganske overrasket).

Ja, så over til forskjellene. Depresjon handler (for min del) veldig lite om å være lei seg. Når jeg er deprimert føler jeg meg veldig kynisk, verken glad eller lei meg. Jeg føler en intens tommhet, en stein i hjertet og vil gjerne grine ut - men jeg er ikke lei meg. Det er som jeg har en såkallt "energivampyr" inni i meg som gjør at jeg bare ikke greier ting, at jeg gjør bagateller til store problemer, trekker meg vekk fra alt som handler om å være sosial og kan bli veldig skeptisk til de fleste mennesker.

Bilde malt av Van Gogh - fordi han er kjent for å ha vært deprimert i perioder. Hvis du ikke fulgte med på skolen når de fortalte om han, husker du sikkert at det var han som kuttet av sitt eget øre. (Litt irriterende at han er mer kjent for det en den fantastiske kunsten han laget)

Jeg velger faktisk å gå så langt å si at når man er deprimert, så har man en sykdom. Man våkner ikke opp og har en dårlig dag - man våkner opp hver dag (iallefall en måned sammenhengende, ofte lenger) og føler seg helt, jeg vet ikke hvordan man skal si det. Helt tom og håpløs, en følelse man vil riste bort, hyle bort, men den forsvinner ikke. Når man er deprimert ligger man ofte våken til 3 og natten og får ikke sove, og når man våkner om morgenen vil man virkelig ikke stå opp. Det kan også gå andre veien og man får et større søvnbehov. Noen mister apetitten og spiser ikke i det hele tatt, andre trøstespiser. Man blir veldig trett, og man mister all energi i kroppen og greier ofte ikke å gjøre noe som helst. Noe som får man til å tenke; "Jeg er helt elendig, jeg greier ikke å rydde engang, jeg er bare rotete og får ikke til noe som helst.", som gjør det hele verre. Man havner i en ond sirkel man ikke kan stoppe. Det er ikke slik at man kan tenke det bort. Jeg er en stor fan av "the secret", men akkurat her er det umulig å kontrollere. Når man er i dette stemningsmønsteret, legger man ofte all negativ skyld over på seg selv. Og jeg får blant annet problemer med hukommelsen og konsentrasjonen og mer angstanfall.

Og, ja, forresten, akkurat nå har jeg det faktisk ganske fint. Men jeg har ikke blogget på en stund fordi jeg har vært "deppa" og ikke har hatt verken motivasjon eller energi til å skrive noe. Når jeg ikke greier å ta opp pcen og skrive noe på internett, sier det vel litt. Så jeg har ikke behov for noen trøstende ord akkurat nå (det hadde nok bare gått motsatt vei uansett). "Jeg har ingenting å klage over, det er mange stakkars barn uten mat, så sitter jeg her i Norge og har det vondt"

Så, du er deppa sier du? Har du følt denne ubeskrivelige vonde følelsen i flere uker (ofte måneder) hver dag fra morgen til kveld? Greier du ikke å gjøre noe, og føler deg tom og føler deg helt alene på kloden? Er du helt desperat etter å bli bedre? Ligger du våken hele natten? ....Ikke? Da er du vel mest sansynelig bare lei deg.

Altså, depresjon er faktisk mye verre en jeg klarer å forklare, det er denne ubehagelige følelsen i grunnen som er den mest ubehagelige, og det er helt umulig å beskrive noe slikt. Faktisk.

Det å føle ingenting.

Jeg husker når jeg var yngre, brukte mange å spørre meg; "Hva føler du nå?", inspirert av noen reklamer som gikk for noen år siden. Jeg brukte alltid å svare "ingenting", og mange mente på at jeg løy. Det gjorde jeg ikke, jeg har alltid hatt et veldig dårlig følelsesspektrum. Jeg kjenner ikke igjen følelser. Det er vel kanskje det som gjør at jeg er ganske over middels interessert i føelelser, fordi jeg ikke forstår dem. Ofte kjenner jeg at jeg føler noe. Men jeg er alltid usikker på hva. Jeg kjenner bare at det er noe rart jeg føler, og jeg prøver å tenke og å spørre meg selv spørsmål; "Er jeg glad? Er jeg trist? Er jeg sint? Er jeg ditt, er jeg datt?". Som oftest ender jeg opp med å svare "nei" på alt. Er det en tomhet jeg føler? Er magelen på følelser følelsen?

Mange vil vel tenke at jeg er kald når de leser dette, noe som kan være tilfellet. Jeg føler ganske lite av empati og glede/sorg ovenfor andre. Men, det betyr ikke at jeg er et dårlig menneske. Jeg har lært meg opp til hva som er rett og galt i verden, og jeg har forstått at man skal være snille med andre. Så, uavhengig av om jeg virkelig føler smerten til andre, vet jeg hva som er snillt å gjøre, og jeg velger som oftest det. Jeg kan velge å være et godt, hjelpsomt menneske uansett. En annen ting med meg er at jeg alltid har vært ganske.. sosialt inkompetent. Har lite forståelse over hvordan mennesker fungerer og skakker på hodet. Når jeg er på sosiale arrangement holder jeg meg oftest i bakgrunnen, og ser på hva andre gjør imens jeg ikke forstår. Men på dette punktet har jeg også lært meg opp til hva jeg skal gjøre, hvordan oppføre meg, hva jeg skal si. Jeg var helt sær på barneskolen, jeg husker jeg bet folk i halsen og trodde jeg var vampyr. Det gjorde jeg forsåvidt helt opp til videregående. Smart er jeg egentlig, når det gjelder veldig mye, jeg er ikke dum. Bare sosialt og emosjonellt dum. Selve iq-en min er ganske greit, men den emosjonelle og sosiale iq-en min er nok ganske langt nede. Men etter mange år med psykolog tror jeg at jeg har forstått hvorfor jeg er slik. På barneskolen hadde jeg så og si ikke venner, den eneste vennen jeg hadde (Frida) flyttet til Spania. Jeg ble ikke kjent med folka i klassen skikkelig før 5 klasse. Jeg satt alltid hjemme og gjorde lekser. Altså, jeg sier ikke at dette er en hard barndom eller noe, jeg hadde det ganske fint faktisk. Men min sosiale isolasjon har nok ført til at jeg ikke har fått den sosiale utviklingen jeg egentlig trengte.

Til tross for at jeg er veldig dårlig til å snakke med folk og å få meg venner, er jeg iallefall flink til å skrive. (Hvis man vil være venn med meg, må man som oftest mase på meg, jeg kommer aldri til å gidde å ta meg til til å kontakte folk med mindre jeg lurer på noe). Men jeg har alltid likt meg alene. Ikke missforstå, jeg har sjelden noe imot folk, jeg respekterer de fleste og er ganske åpen av meg. Men, det er sjelden jeg gidder å prate med dem. Jeg har for eksempel en veldig fin drøm, dette er faktisk noe jeg ønsker. Kaste mobilen på sjøen, droppe all kontakt med omverden, finne meg ei hytte på fjellet og være der og skrive bøker for meg selv. Men det hadde nok ikke vært bra for meg, slik som jeg har forstått det trenger jeg mennesklig kontakt for å holde meg "psykisk stabil". Er jeg for lite med folk, har jeg en tendens til å, bli bortevekk. Altså, ikke slik som folk flest detter bort og drømmer seg vekk. Jeg lager mine egne verdener og blir besatt av ting som aliens, spøkelser, og andre greier. Jeg gidder ikke å gå for mye inn på det, siden jeg ikke vil bli stemplet som "gal". Men ensomhet kan vel få de fleste til å miste vettet?

Skrivetips fra vikingtiden.

Når man skriver, spesielt når det kommer til dikt, er det veldig viktig hvordan det er oppsatt og hvilke virkemidler man bruker. Jeg har sett veldig mange gode dikt, som ser litt for rotete ut og som ikke er opsatt på noen måte. De har veldig mye potensial, og en god mening bak og et par gode linjer. Men de mangler liksom en struktur. Jeg prøver ikke å annse meg selv som noen ekspert, men jeg kan innrømme at jeg (tror iallefall selv) at jeg har mer eller mindre litt peiling på gode måter å sette opp dikt på. Uavhengig av om jeg har samme skrivemåte som du som leser har.

Jeg vil ta utgangspunkt i to populære skrivemåter fra norrøn tid, som også er kjent som Eddakvader og Skaldekvader. Jeg orker ikke å forklare forskjellen på dem, hvis dere har veldig lyst å vite det, er det nok bare et google-søk unna.

 

Virkemiddel i Eddakvadene;

I eddakvadene er verselinjene bundet sammen med alitterasjon i strofene. Alitterasjon betyr følgende: Ordene som er bundet sammen, begynner med samme konsonant eller en ulik vokal. Ordene som rimer er etter et fast mønster, og første stavelse er alltid trykktung. Det er to forskjellige strofeformer i Eddakvadene, fornyrdislag, og ljodahått. I fornyrdislag består strofene som regel av åtte verselinjer med to trykktunge stavelser i hver linje, der to og to linjer blir bundet sammen med alitterasjon. Her er et fint eksempel, hentet fra "Trymskvadet". Alitterasjonene er i kursiv.

"Vreid var Vingtor/då han vakna"

I ljodahått har strofene seks verselinjer. Linje en og to, og fire og fem, blir bundet sammen med alitterasjon. Linje nummer tre og seks har alitterasjon inne i selve linjen. Her er et eksempel på dette hentet fra "Håvamål";

Eld han tarv

som inn er komen

og om kne kulsar.

Til mat og klede

den mann hev trong

som hev i fjell fari.

Men det er ikke bare alitterasjon som blir brukt som virkemiddel. Vi finner mange metaforer og poetiske omskrivinger i Eddakvadene. Vi har to ulike typer, heiti, og kenning. Heiti er poetisk omskriving av ett ord. Eksempel på heiti er hvis vi skriver, "ganger", istedet for "hest". Kenning er en utvidet form av heiti. Der blir et enkelt substantiv byttet ut med et toleddet uttrykk der det ene ordet som oftest er et substantiv i genetiv. Eksempel på dette er; "Fjordens elg" (båt), "dødens dugg" (blod), og "hvalens hustak" (havet). En del av kenningene kan vi spore tilbake til gudelæren. "Odins galge", kunne ofte bli brukt istedet for tre. (Fordi dyr og mennesker ble hengt i trær som offergave til Odin).

Fil:Wikinger.jpg

Virkemiddel i Skaldekvadene;

Her er det to viktige strofeformer, drottkvætt og kviduhått. Begge tar et utganspunkt i fornyrdislag i Eddakvadene. I kongedikt ble det som oftest brukt drottkvætt, mens kviduhått ble brukt til mye mer. I Drottkvætt har du åtte verselinjer der det er tre trykktunge stavelser i hver linje. Kviduhått har også åtte verselinjer, der det veksler mellom tre og fire stavelser etter faste regler. Linje nummer en, tre, fem og sju har tre stavelser, og de mellomliggende har fire. Hver linje har to trykktunge stavelser. Reglene for rimtypene er strengere og mer kompliserte en i Eddakvadene. Her bruker man også noe vi kaller for innrim og ikke bare alitterasjon. Innrim er når et ord midt i en verselinje rimer med det siste ordet i linjen. Vi har også bruken av halvrim, eller assonans. Halvrim betyr at det ikke bare er bokstaver, men bokstavgrupper som rimer på hverandre, enten ved at vokalene er like og konsonantene ulike, eller omvendt. Vi finner også noen eksempler på helrim. Da er både konsonant og vokal like. Her er mange eksempler på innrim, fra Einar Skålaglams "Vellekla";

Spydregn hardt på herser

høljet. Liv oppgiver

(Odins flokk du økte)

uglad herse-hæren;

skipets store styrer

sterke sverdstorm økte,

dødskaldt rant spydregnet

rappe spydregn-skaper.

Dårlige forventninger gjør deg bedre.

Dette er en ting jeg har merket, spesielt når det gjelder talent-programmer som "britans got talent", "americas got talent" og også "norske talenter". Gode eksempler på det jeg skal beskrive nå, vil jeg poste noen videoer av. De mest kjente nå nok være for oss Erlend Bratland og Susan Boyle. 

Det finnes mange som er like flinke som disse men ikke når like langt, fordi de mangler en spesiell ting. Det at ofte hva man forventer, et skikkelig overraskelsesmoment. Kommer det noen på scenen som man forventer skal gjøre det dårlig, eller at de skal gjøre noe helt annet blir det mye bedre en hvis man forventer noe skikkelig bra av dem. Hvis man virkelig tenker seg om, søker seg opp på internett, ser man at det er disse menneskene som når langt.

Her er en jeg liker spesielt godt; 

Forventet du dette? Kan du helt ærlig si at det hadde vært like bra hvis det hadde vært noen du skulle forventet skulle synge bedre? Hvis han hadde kledd seg på en annen måte, hatt blondt bakoversleiket hår, dress og en rød rose i lommen, hadde du blitt like overrasket? Hadde han nådd like langt? Jeg har også søkt meg opp til folk som ikke har fått like oppmerksomhet som disse. Det rare er; de er ofte like gode. Men siden man mangler den kjempestore "overraskelsen", når de bare like langt opp.

Så, her har vi et annet eksempel, den enda mer kjente Susan Boyle; 

La du merke til alle de himlende øynene i begge videoene? Slik sett synes jeg egentlig det er veldig bra at vi legger mer merke til disse, at vi ikke dømmer for fort hvem som er gode og hvem som er dårlige. Og selv om de som man tror er dårlige ofte blir bedre en de som man forventer noe bra av, er det en viktig lekse vi lærer av disse menneskene. Men kan ikke de som "ser" ut som de virkelig kan noe ha et like stort ønske å nå langt i konkuransen, ha den samme tomheten i hjertet, ha hatt det like vondt?

Her er enda en video, jeg synes utrolig nok ikke de er så veldig flinke. Selvføgelig, jeg synes de har vidunderlig stemme. Men det er mange fra samme sesong som jeg synes har vært mye bedre men ikke nådd like langt (fordi man forventer mer av dem?). 

Hva tror du? Blir du bedre i noe hvis andre tror du er dårlig i det?

Er det bare en tilfeldighet at nesten alle som har vunnet/komt veldig langt i talentkonkuranser er slike mennesker man får et stort sjokk over, og at hele salen himler med øynene? 

Spiritualisme

Spiritualisme, filosofiske oppfatninger hvis grunntanke er at virkeligheten i en eller annen forstand er av åndelig karakter, dvs. immateriell. Mange filosofer, f.eks. Leibniz og Berkeley, var spiritualister i denne betydning.

 

Spiritualisme er en trosoppfatning som tar utgangspunk fra 7 prinsipper. Disse prinsippene ble gitt av Robert Owen.  Uten å forstå disse, kan man aldri helt forstå åndeverdenen. Hovedfokuset til denne trosretningen er at sjelen lever etter kroppens død, og at vi kan kommunisere med dem ved bruk av et medium. Når Robert ga disse prinsippene hadde han allerede dødd, og sjelen hans ga dem videre til Emma Hardinge Britten. Når man er spiritualist tror man på en kraft større en seg selv, tror på livet etter døden, og sjelens eksistens. Troen er åpen for alle, uansett hvilken religion man tilhører.

Deres tanke er at sjelen vår kommer tilbake i flere liv for å lære mest mulig. Hvert liv på jorden er forskjellig, og vi lærer noe viktig. Denne lærdommen er ofte av en emosjonell karakter og gir oss noe viktig når det gjelder åndelig utvikling. Det man ofte blir satt til live for å lære, er det å elske uten begrensninger, toleranse, respekt, tilgivelse og styrke. De har en stor tro på det å være snill med medmennesker, og å ha respekt for dem. Sjalusi og missunnelighet er noe de prøver å unngå til all tid, men man er jo bare mennesker så noen ganger føler man selvfølgelig disse følelsene. Spiritualister stiller ikke spørsmål til andres tro, men respekterer den.

Mange tilhengere kaller ikke dette for en religion, men en måte å leve på som mange kan kjenne seg igjen i. Det er en filosofi, en måte å handle på, som åpner vår kontankt med den åndelige verden. Noe av det som skiller spiritualisme fra typiske religioner, er at de ikke har en bok de skal følge. De ser på livet akkurat som en skolebenk, vi er her for å lære - og å utvikle oss åndelig. At alt man gjør, godt eller vondt, kommer tilbake til oss.

Det som menes med at vi overlever døden, er at vi går over til en annen eksistens. Denne eksistensen kalles ofte "den andre siden". Logikken er der faktisk, siden man i fysikkfaget lærer at energi aldri opphører, den kan kun anta en ny form. Slik betrakter de mellomgangen mellom livet og det vi kaller døden. 


Spiritualismens 7 prinsipper;

1. En Gud som er i alt og alle
I naturen er det en skapende kraft som styrer alt og passer på at alt er i balanse. Kraften er der og påviker at utviklingen går videre. Denne skapende kraften som er i alt og alle kaller vi skaperen.


2. Menneskets samhold og kjærlighet
Alle folk er likeverdige, og alle er av samme familie. Man skal respektere andre, og hjelpe de folk som har behov, det seg være materielt eller åndelig.


3. Aksept av åndeverden og engler
Kunnskapen om at ånden går over i en annen sfære når en person dør, er et av de viktigste prinsippene i spiritualismen. Fra denne andre dimensjonen kan åndene besøke oss og hjelpe oss. Åpenbaringenes tid er ikke over, den fortsetter nå i vår tid. En ånd kan ikke dø, men vil skifte til en annen form. Engler er ånder som har en annen utvikling en den jordiske, og er her for å hjelpe oss.


4. Sjelens evige liv 
Vår sjel er vår personlighet. Under svangerskapet blir fosteret beriket med en ånd. Gjennom livet utvikler ånden seg sammen med oss til vår sjel. Ved døden går vår sjel tilbake til åndeverden, som en beriket ånd, med nok et livs erfaring med seg. Vi er primært sett ånder som besøker jorden en kort stund. Vår menneskelige form er kun av kort varighet.


5. Personlig ansvar
Årsaken til at vi har blitt inkarnert på jorden er at vi som ånder skal lære å utvikle oss. Vi må ta personlig ansvar for vår læring, og våre gjerninger og våre tanker.


6. Dine valg påvirker ditt liv og din utvikling
Den universelle naturloven sier vi utvikler oss via å vise kjærlighet og at rettferdighet alltid vil komme. Vi er ansvarlige for våre handlinger, kommunikasjon og for våre tanker. Vi må gjøre positive gjerninger for å utvikle oss spirituelt. Hvis vi ikke gjør det må vi gjenta våre leksjoner og liv til vi har lært. Helvete eksisterer ikke og man straffes ikke direkte, men man vil heller ikke gå videre i sin utvikling. På denne måte opparbeider man en slags gjeld til seg selv


7. Evig utvikling for alle sjeler
Spirituell utvikling er vårt eget ansvar. Målet for sjelen og ånden er å lære mer og komme nærmere Guds guddommelige kraft. Gjennom våre tanker, uttalelser og handlinger vil vi kunne utvikle oss til å bli bedre mennesker og øke vår forståelse.

 

Hva synes du om spiritualisme som trossetning?

 

 

Tyv - Marte Oline Pettersen

Du stjal den,

rustningen min,

skjoldet mitt.

Du kastet det av.

Jeg var redd.

 

Jeg ser tydeligere nå,

men jeg er redd for å se,

redd for å være så åpen.

Jeg vil ikke se sannheten.

 

Hvordan skal jeg forholde meg

med å se hva jeg aldri har sett?

Få en forståelse jeg aldri har fått?

Har jeg endelig fått en venn?

 

Hvordan ser du meg igjennom masken?

Jeg trodde jeg hadde limt den fast så godt,

men du ser fortsatt,

ansiktet bak.

 

Hvordan kan du være så lik meg?

Jeg forstår det ikke.

Jeg har aldri engang møtt noen

som ligner på meg.

 

Hvorfor stjal du den?

Rustningen min,

skjolden mitt?

Hvorfor kastet du det av?

Jeg er enda redd.

Les mer i arkivet » Mars 2015 » August 2013 » Mars 2013
hits